Stølslag, seterliv og hyttegrender i Valdres

Seter på Hermannsstølen i Tisleidalen

Stølsdrift
For valdrisen har fjellområdene omkring alltid vært en viktig ressurs. Odelsgutten valgte av og til retten til fiske og fangst i fjellet fremfor selve gården. Del i os og grav i fjell var viktige goder i gamle dager.
Også gjennom stølsdrift har Valdrisen i århundrer knyttet sterke bånd til mange av fjellområdene (stølsfjell). I forrige århundre var det på det meste omkring 44.000 støler her i landet. Tallet har senere gått sterkt tilbake. Rundt 1950 var det halvert, mens det i 1979 var nede i ca. 3.000 aktive støler.
I Valdres har likevel den gamle stølsdriften holdt seg rikere og mer levende enn mange andre steder i landet. Det kommer av at melkeproduksjonen fremdeles er næringsgrunnlaget for mange gardbrukere. I dalførene er beiteområdene ofte små. Det gjør at mange drar til fjells med buskapen om sommeren. Særlig var dette tilfellet øverst i Valdres der de fleste melkeprodusentene i Vang og Øystre Slidre drar på stølen.
I 1081 var det omlag 660 støler i drift i Valdresfjella, et tall som 10 år senere var sunket til ca. 500. Flest søler var det da i Østre- og Vestre Slidre med ca. 300 aktive støler.

På beite ved Pardisfjorden i tisleidalen

Støler som ikke brukes til tradisjonell stølsdrift med dyr, brukes i stor grad til forproduksjon av vinterfor.
Foruten kyr og geiter knyttet til melkeproduksjon på stølene, vandrer tusenvis av sau rundt omkring i Valdresfjella. De fleste stølene ligger i bjørkeskogbeltet, mellom 900 - 1000 moh. Det er 9 stølslag i Svennes sameie med til sammen 163 støler: Fløten, Hermansstølen, Brattstølen, Liaset, Gjølmyr,Breiset og Sellanrå.
Av disse var bare 14 i tradisjonell drift i 2001.
Landskapet i Svennes Sameie
er et kulturlandskap skapt gjennom flere hundre år med aktiv stølsdrift og beiting. Med sine store åpne vidder og tallrike støler samlet i klart avgrensede stølsområder, er området særpreget og sjeldent i norsk sammenheng. Landskapet er slik det framstår i dag, snarere et resultat av driftsformer i landbruket som hører til forrige hundreår, enn til vår egen tids landbruk. Endringen i jordbrukets driftsformer fører til endringer i landskapsbildet
330 f. Kr
Stølsdrift har foregått i lang tid. Romeren Pythias omtaler setring i landet Thule, som skal være Norge, allerede i år 330 f. Kr. Også i Gulatingslagen nevnes stølsdrift, og i Magnus Lagabøters landslov fra 1274 går det fram at setrene har vært brukt fra lang tid tilbake. I Marit Holme Mehlums bok "Stølsdrift i Nes i Hallingdal" nevnes tre teorier om hvordan og hvorfor en driftsform som setring oppsto:

1. Innvandrere brakte med seg stølsdrift som en fullt utviklet driftsform i slutten av steinalderen eller begynnelsen av bronsealderen.

2. Dyra trakk stadig lenger vekk fra gården på jakt etter bedre beiter. Det ble derfor ryddet støler i nærheten av gården, som seinere ble heimstøler. Når dyra dro enda lenger vekk, ble det ryddet langstøler, ofte høyt til fjells.

3. Stølsdrift er en mellomting mellom nomadeliv og fast bosetning.

Heimstøl og langstøl
De fleste gårder har hatt minst to støler: en heimstøl og en langstøl. Til heimstølen, som ligger nærmest gården, flyttet de vanligvis rundt sankthans. Etter et par uker på heimstølen var det å flytte videre til langstølen, som lå lengre inne i fjellet. Rundt 1. september var det tid for å dra tilbake til heimstølen, hvor de ofte var et par uker før turen hjem til gården.
Bygningsmiljø
På slutten av 1800 –tallet hadde de fleste setrene i fylket et bygningsmiljø som besto av sel, fjøs, løe og stall. I
Valdres har det til hvert bruk vært flere setrer – ofte en heimestøl og en langstøl. Fram til 1900-tallet ble lafting
brukt på omtrent alle seterbygninger. Setrene som er bygd i nyere tid er som regel oppført i reisverk. Takkonstruksjonen er hovedsakelig åstak. Taktekkingsmaterialet var tradisjonelt never, torv, flis og skifer. I nyere tid har bølgeblikk vært vanlig å legge på tak dersom takmaterialene måtte skiftes. (Seterbruk i Oppland
2000). Bruk av bølgeblikktak er vanlig i Svennes. Ingen av setrene i Svennes sameie er fredet etter kulturminneloven.

Geiter på tur ved Lykkja

Kjørt hjem på snøen
I gamle dager ble setervollen slått med ljå og høyet oppbevart i løer til tidlig på vinteren, da det kunne fraktes hjem på snøføre. Dyra måtte beite utenfor vollen. De var inne i fjøset om natta, både på grunn av fare for rovdyr og for å kunne ta vare på mest mulig av gjødsla som siden ble spredd på vollen. På grunn av sterkt beitetrykk og stort behov for brensel, særlig til koking av prim, var seterlandskapet mye åpnere enn i dag.
Ord og uttrykk fra stølslivet:

Bufardag	Den dagen bonden flytter buskapen fra eller til stølen. Her kan du bli med på bufardagen i september 2003 >>
Fløtarveg	Den ruta som ble brukt til å flytte buskapen fra et sted til et annet. Først var dette korteste vegen. Etterhvert ble det godt opparbeidede kjerreveger .
Nedbeiting	Mye av plantene som er mat for dyra blir spist opp.Vier og småskog blir holdt nede.
Reksleveg	De stiene som buskapen opparbeider i terrenget på sin vandring til og fra beite.
Saltstein	Flat steinhelle ved stølen der dyra fikk salt.
Lokkarstein	Ute i rekslevegen ved et utsiktspunkt var det ofte en stein dit budeia lokka kuene. Der fikk de salt og godsnakk. Om kvelden lokka hun dem inn derfra også.
Yste	Lage ost
Kinne	Lage smør
Separere	Skille fløten fra melka.
Innmark	Mark som er gjerdet inn. Kan kun disponeres av eieren eller de som har fått tillatelse av han.
Utmark	Områder som ikke er gjerdet inn. Her gjelder loven for fri ferdsel der du kan plukke bær, slå opp telt etc. Du kan ikke hogge trær eller ødelegge noe.

For mer om stølsliv: Artikkel fra avisa Valdres >>
Hyttegrender
I hele Valdres er det omkring 13.000 hytter. flest er det i Nord-Aurdal med ca. 3.000, færrest i Vang med ca. 1.000. I Sør-Aurdal sier en at det er nesten dobbelt så mange hytter som hus. Dersom en fordeler hytteantallet på snaufjellsarealer innen hver kommune, vil en finne at i Vang er det omtrent en hytte pr. kvkm., mens det i Etnedal er 40...